Bildene som ikke ble tatt
Jeg er glad i å ta bilder. Det er vel rimelig å si at jeg tilbringer langt mer tid på å oppdatere Flickr-strømmen min enn på å pleie bloggen min. Jeg kjøpte mitt første digitalkamera for min første “voksenlønn” for .. tja, åtte år siden eller deromkring, den gangen 3 megapixler var fabelaktig og folk nærmest gikk av skaftet når de så at bildene kom opp på en liten skjerm på kameraet umiddelbart etter at de var tatt.
Senere har jo som kjent utviklingen rast, og annenhver idiot knipser nå med digitale speilreflekskameraer. Jeg er en av disse idiotene. Men speilreflekskameraer er store og upraktiske å ta med seg utenom de spesielle anledningene. Og det er blits og stativ og ekstra linser og batterier og ladere og gudvethva. Så ofte står man der og ser et Kodak-øyeblikk passere uten tilgang på utstyret for å forevige det. Og man kan si at man burde ha et kompaktkamera i vesken for slike tilfeller, og selvfølgelig burde man det, men ofte har man jo ikke dét, da, og i hvert fall ikke når Kodak-øyeblikkene faktisk ruller forbi. Så hva gjør man da?
Jo, man gjør som Michael David Murphy, man lager bildene likevel. Det sies at et bilde sier mer enn tusen ord, men sjekk ut UNphotographable.com og foreta en liten revurdering av det ordtaket. (Les også under why for å se hvorfor han startet prosjektet.)
Fabelaktig!
